Det er et paradoks at for å få grep om metoden (zazen-oppmerksomt nærvær) slik at vi kan glemme den, kreves øvelse. Det gjelder for så vidt alle ting vi ønsker å mestre. Dess høyere list, jo mer må vi være villig til å «øve».
Ved eksempelvis utviklingen hos små barn er det også ulike tilnærminger. I noen kulturer tenker man at dersom ikke barnet får trening hver dag fra fødselen av, vil det hverken lære seg å krabbe eller gå. I vår kultur tenker vi at det er modning som gjelder, at vi er født med konkrete evner og at det i genmaterialet vårt ligger en plan for utvikling. Enten det gjelder barns utvikling eller forståelse av zen-meditasjon som metode, kan vi kanskje enes om at en viss grad av ytre påvirkning er nødvendig. Barn er avhengige av gode voksne, elever av zen-veien er avhengig av erfarne veivisere.
Pragmatikk handler om evnen til å utføre noe på riktig måte, for derved opparbeide seg en dypere forståelse av det vi holder på med. At noe er «pragmatisk» kan også bety at det er praktisk eller formålstjenlig, det skal være «godt» for noe. Meditasjon er «godt» i seg selv, men ikke absolutt nødvendig for å forstå Zen. Å «gå på to bein» er godt i seg selv, men ikke avgjørende for å komme seg frem. Pragmatismen fremholder at selve handlingen (i tilfellet zazen) er viktigere enn læren om handlingen og at erfaringene som dette medfører er viktigere enn regler eller prinsipper den bygger på.
Jeg har vært munk i en zen-buddhistisk tradisjon i 25 år og med lang erfaring som spesialpedagog og skolelærer. Mine egne zazen-studier er bl.a. under store zen-mestere i Japan og med praksis i over 30 år. Dette handler ikke bare om en intellektuell forståelse, men og kanskje viktigere er erkjennelsen av pragmatikken i zen-meditasjon som metode. Ved inngangen til zazen følges, etter tradisjonen, et bestemt ritual. Med samlede hender hilser vi, bøyer vårt hode og med ro setter oss på angitt pute. Vi blir instruert i sittingens form slik at vi gjør det mest mulig rett og riktig. Zen-mester Dogen (1200-1253), vår ordens grunnlegger kalte zazen «en alminnelig praksis av en buddha». En praksis som ikke skiller mellom egen øvelse og offentlig opptreden.
Barn begynner å sitte oppreist mellom 4 og 7 måneder. Først med litt støtte for etter hvert styrken til å sitte rett på egenhånd. Mens et lite barn «kun sitter», vil den voksne oftest være analytisk, skeptisk til metode og effekt, opptatt av ord og uttrykk eller en generell bekymring over om det utføres «rett og riktig».
Zen-mester Dogen var naturligvis klar over dette da han introduserte begrepet «shikantaza 只管打坐» «kun å sitte». Med andre ord, å sitte oppmerksomt, observerende «her-og-nå» fri for analyser eller tanker som forstyrrer den opprinnelige, naturlige måten å sitte på. Øyeblikkets betydning (her-og-nå) er sentralt både for små barns utvikling og i samspill voksne imellom. Det viser seg også å være er et sentralt element i ivaretagelse av vår psykiske helse.
Se og hør zen-forelesninger mm.: https://www.youtube.com/@dennorskesotozenbuddhistor4600
Kunne du tenke deg et medlemskap hos oss, se her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
