Buddha meklet og forhindret et blodbad

Dhammapada 15:1 Krangelen over vann

I Kapilavatthu bodde Sakyaene og i Koliya bodde Koliyanerne. De to landsbyene lå på hver sin side av Rohinielva, der landsbybøndene hentet vann avlingene sine. Et år kom en voldsom tørke som truet rishøsten, noe som førte til at bøndene på begge sider ønsket å lede alt vannet til deres egne avlinger. De som bodde i Koliya ville lede vannet til sine jorder, men til sterke protester fra bøndene i Kapilavatthu som fryktet at de da ville bli nektet tilgang til elva og dermed miste sine avlinger. Begge landsbyene ville ha vannet for seg selv, og dermed oppstod det stridigheter og hat. Krangelen som hadde oppstått blant bøndene, spredte seg som ild i tørt gress og landsbyenes ledere ble informert om stridens kjerne. Da lederne ikke klarte å komme til enighet gjorde partene seg klare til krig. Det kom etter hvert Buddha for øre at slektningene hans på hver side av elva var klare til kamp. Han bestemte seg for å stoppe dem for å unngå unødvendig lidelse. Det gjaldt å sikre innbyggernes liv og sørge for at de ble lykkelige. Alene dro han så av gårde og viste seg midt ute i elva. Da slektningene hans fikk øye på Buddha, la de fra seg våpnene og viste ham behørig sin respekt. Buddha talte til menneskene og sa: «Dere må ikke skusle bort livene deres som er langt mer verdifulle enn det lille vannet dere sloss over. Hvorfor har dere valgt å opptre på en måte som bare vil ødelegge dere? Om ikke jeg hadde vært her i dag så hadde deres blod farget elva rød. Dere lever med hat, mens jeg lever fri fra hat. Dere er svekket av umoral, mens jeg er fri fra umoral. Dere blir bare mer og mer egoistiske og fiendtlige, mens jeg er fri fra egoisme». Da menneskene på begge sider av elven hørte dette skammet de seg over å ha oppført seg så tåpelig. På den måten forhindret Buddha et blodbad.
Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Statstilskudd til trossamfunn

Det kan synes som mange er av den oppfatning at det årlige statstilskuddet til tros- og livssynssamfunn hentes fra fellesskapets kasse. I flere hundre år har staten innkrevd, det som i sin tid het «kirkeskatt». Det er i dag om lag en tusenlapp per år fra alle skattebetalere. I 1969 kom imidlertid en ny lov som tillot trossamfunn utenfor kirken forsamlingsrett, og med denne loven ble det mulig å søke om «refusjon av kirkeskatten» til det tros- og livssynssamfunnet man tilhørte. Dersom du ikke tilhører et trossamfunn tar staten allikevel pengene dine og ingen vet hva de brukes til. Kan være at sistnevnte ordning er avviklet. Altså staten tar og staten gir tilbake, under en rekke forutsetninger. Man må være mer enn 50 medlemmer for å kunne søke tilskudd fra staten. Med mer enn hundre medlemmer krever statsforvalter at regnskapet revideres av autorisert revisor, en fyldig årsrapport etter regler for styrevirksomhet, eventuelle inntekter fra utlandet og opplysninger om styrets sammensetning. Vi fikk nylig et spørreskjema fra Barne- og familiedepartementet som kartlegger trossamfunns håndtering av foreldreveiledning med tanke på barn og unges ve og vell og rettigheter. Barn kan fra 12 år velge trossamfunn, men ikke velge familie. Til fylte 18 er vi prisgitt den familien vi er født i. Ikke bare kan det være vanskelig for barn å velge annen tro en sine foreldre, vi hører også fra godt voksne mennesker som gjerne vil bytte trosfellesskap, men kan ikke da de vil miste sine nære relasjoner. Dette er baksiden på demokratiets og religionsfrihetens medalje, og som neppe løses med sanksjoner, men med toleranse. Innen 1. mars krever statsforvalteren dokumentasjon på drift og regnskaper for oss som ønsker pengene tilbake. Takk til alle våre styremedlemmer som i 20 år har jobbet dugnad. Takk også til alle våre medlemmer som velger at refusjonen kommer vårt zen-buddhistiske fellesskap til gode. Slikt blir det gode resultater av. Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

15. februar

I kveld ble den årlige messen for Buddhas bortgang avholdt etter tradisjonen. Den gir oss hvert år en mulighet til å fordype oss i «Buddhas siste tale». Den oppsummerer det viktigste i hans 45 år med undervisning og veiledning. Den er å lese på norsk i boken 50 fortellinger om Buddha. https://www.sotozen.no/nettbutikk/50-fortellinger-om-buddha Det var hyggelig å se våre venner igjen etter lang tid med restriksjoner. Leter du etter et zen-buddhistisk felleskap er du også velkommen til oss; https://www.sotozen.no/bli-medlem

I konvent

15. februar ble det avholdt konvent, og hvor det ble besluttet å tildele broder Dåshu tittelen «Eldstebroder». I henhold til ordinans skal en munk eller nonne som har vært i aktiv tjeneste i 20 år tiltales «Eldstebroder eller eldstesøster». Eldstebroder Dåshu ble ordinert i 2002 og er den første munken, i Sotozen orden, ordinert på norsk jord. Siden fulgte flere munke- og nonne ordinasjoner. Et Kollegium, også kalt «Den hellige freds kollegium» ble formelt etablert 19. mars 2008. Kollegiet har til nå vært ledet av eldstebroder Såzen. I dag ble det klart at eldstebroder Dåshu overtar rollen som Dekanus. Broder Kandå overtar som sjef for Buddhologisk forlag. Titler og oppgaver følger gjerne med en Orden, og om ikke titlene er de viktigste så er oppgavene det. En tradisjon er ikke noe som etableres eller bygges på 20 år, men sten på sten over lang tid. Vi du være med å etablere et godt fundert zen-buddhistisk fellesskap i Norge? Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Hva gjør munker og nonner egentlig?

Før en ordinasjon kan finne sted er man postulant (på prøvetid) som tar cirka et år. I løpet av perioden er det viktig å finne ut hva han eller hun ønsker å bruke munke- eller nonnetilværelsen på. Det holder ikke å barbere hodet og vandre omkring i kåpe og kappe uten mål og mening. Å være munk eller nonne for en kortere periode har vi ingen tradisjon for i Sotozen orden.

Å ta utdanning, skaffe seg kompetanse, sammen med et ønske om å være til tjeneste for andre er en forutsetning for å bli munk eller nonne. Vi arbeider for etablering av et kloster i Norge av flere grunner. 1) Å videreføre en fantastisk tradisjon. 2) Utdanne munker, nonner frem mot prestevirke eller spesialisering. 3) Trene zen-lærere som vil drive et zen-senter. 4) Et flott sted for daglge messer, zen-meditasjon og markering av buddhistiske høytider. Et kloster er også et rom hvor våre tjenester som for eksempel barnesigne, vigsler, begravelser utføres. 5) Sist men ikke minst skal et kloster være et sted som helt vanlige mennesker kan besøke, finne ro og hvor noen vil finne et fellesskap.

Munker og nonner kan lære masse i klostre og templer utenfor Japan og det finnes flere av disse mange steder i verden, også Europa. Før eller siden, slik systemet er i dag, må de til Japan for formelle studier. I løpet av studietiden skal mange ut i en ekstern praksis ved et lokalt tempel. En abbed eller abbedisse ved et slikt tempel er veiledere, samtidig som det knyttes viktige broderlige og søsterlige bånd. Personlig var jeg utplassert hos tre dyktige abbeder. Deres templer lå i henholdsvis Tokyo, Kawasaki og Yokohama. Nishiumi Roshi ved Saifukuji tempel i Yokohama var jeg hos i lang tid. Han er en av våre store og viktige velgjørere, og har bl.a. bidratt med flott utstyr til vårt tempel. Han har også til rette for viktig praksis og eksamener for norske munker og nonner. Sotozen international arbeider med å etablere klosterskoler (senmonsodo) utenfor Japan hvor undervisningen vil foregår på engelsk. Den som lever får se. Dersom du er interessert i zen og buddhisme og ønsker vi hadde en slik tradisjon i Norge, besøk oss på: www.sotozen.no og bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

En buddhistisk tradisjon

Vi har fått spørsmål om hva som skiller en buddhistisk begravelse og den mange kjenner fra Den norske kirke. Aller først må vi si at det finnes utallige buddhistiske tradisjoner, og skal vi våge oss på en felles nevner må det være at disse forrettes av buddhistiske prester. Formen på bisettelse, kremasjon og begravelse følger ingen standard, men utføres i henhold til regelverket i det respektive land. I Norge er det gravferdsloven som gjelder. Skal vi sammenligne norsk kristen og japansk buddhistisk bisettelse (der den avdøde skal kremeres) kan vi se på hva som er likt;
Det ringes /slås inn på klokke, prosesjon med forrettende prest og minestranter, presten hilser alle, og spesielt den nærmeste familien. Det innledes med et åpningsord som bl.a. forteller hvem som skal bisettes. Gravfølge kler seg som regel i sort. Der det er naturlig med orgel og preludium i kirken, har man i Japan tradisjon for lovsangkor om tempelet har det. Dernest følget resitasjon av tekst etterfulgt av minneord, enten av presten eller representanter for familien. Gjennom tekst og handling tas farvel, og familien får noen trøstens ord med på veien. Til avslutning kan det være sang eller fremføring av dikt.

I buddhistiske tradisjoner benyttes stav og strø-røkelse. Disse ofres på gitte steder gjennom ritualet. Beroende på antall munker og nonner tilstede, benyttes også en rekke instrumenter som, bjelle, tromme, symbal og klappstaver (to treklosser som slås mot hverandre). Også en spesiell skål med «helligvann» benyttes. Først insenseres det, så fra prestens hode, ned i vannet for dernest skvettes tre ganger over kisten.
Ved selve kremasjon ser vi de største forskjellene. I Norge har vi ingen sedvane (så vidt jeg vet) for familien å være tilstede ved selve kremasjonen. Krematoriene våre er heller ikke bygget for dette. I Japan derimot, er rommet for selve kremasjon et vakkert sted, med to eller flere dører til avskjed. En konsulent med mørk dress, hatt og hvite hansker leder ritualet. Kisten åpnes for et siste farvel. De nærmeste plasserer blomstene, som prydet bisettelsen, i kisten rundt den avdøde. Mens dette foregår leser presten med en minestrant eller to, tilhørende liturgi. Kisten lukkes, dørene åpnes, konsulenten tar hatten av. Alle samler sine hender og bøyer seg når kisten forsvinner. Mens kremasjonen pågår (30-45 minutter), blir følge tatt med til et værelse hvor det serveres te og øl. Som det gamle norske gravølet, men i sindige former. Da kremasjonen er utført kalles gravfølge tilbake. Stålbenken hvor kisten stod kommer ut med små biter av knokler og aske. Konsulenten bruker en forgyllet kost og spade, og på elegant vis fører asken i en vakker urne. Dernest benyttes spesielle pinner hvor familien deltar i å plassere det resterende varsomt i urnen. Presten og minestranten står litt tilbake og resiterer fra den tilhørende liturgi. Jeg har vært minestrant (presteassistent) ved mange anledninger og må innrømme at det var svært spesielt første gangen, men som alt annet blir det etter hvert den mest naturlige ting i verden. Ved anledning går urnen i jorden eller lukkes inne i et gravkammer.
Det er altså forskjeller og likheter ved ritualene, men ingenting som heter at buddhister «skal» begraves på en spesiell måte. Og på spørsmålet om hvor ferden går i etterlivet, får vi kanskje vite når vi selv befinner oss der.
I Dhammapada vers 151 sier Buddha: «Som kongens mest utsmykkede vogn slites ned, slik forfaller vårt legeme med alderen. Men den gode Dharma (Buddhas lære) blir aldri avleggs, for således forkynner de høyst ærverdige».

I det øverste bilde assisterer jeg abbed Kuroda Roshi ved Kirigaya tempel i Tokyo, sent på 90-tallet. Det er helt imidlertid svært uvanlig å ta bilder under gravferd.
Besøk oss på: www.sotozen.no og gjerne bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Sølibat eller ikke!?

Det har dessverre blitt en almen oppfatning at buddhistiske munker og nonner lever i sølibat. Det hender vi får spørsmål om man må leve i sølibat for å være buddhist. Ordet «sølibat» kommer fra latin caelebs og betyr «ugift» eller «en som bor alene». I vår tid brukes ordet «sølibat» å leve i avholdenhet fra seksuell aktivitet, enten hele livet eller i en periode. Det er riktig at vi finner sølibat som en livsform praktisert i en rekke munke- og nonne ordener, ofte innen ortodokse tradisjoner. Jeg har aldri hørt om at menn og kvinner (som ikke er ordinerte munker eller nonner) forventes å praktisere avholdenhet. Unntaket er selvsagt dersom de deltar i praksis sammen med munker og nonner i et kloster. Det finnes selvsagt ordener hvor munker og nonner har lang tradisjon for å gifte seg. Ikke nødvendigvis med hverandre. Buddha var gift med Yasodhara og sammen hadde de sønnen Rahula. Kan ikke se at Buddha har pålagt noen å leve i avholdenhet, men det kan selvsagt by på en rekke utfordringer å leve og studere i et kloster uten å være avholden. I noen tradisjoner, enten de er kristne eller buddhistiske, finner vi oppfatninger som at sølibat skal bidra til økt spiritualitet eller åndelig styrke, og at seksualitet av noen ses på som en form for urenhet. Dette er ikke forumet for å diskutere dette, men opplyse om at Sotozen orden ikke dikterer folks seksualliv (vi er ikke en religiøs sekt), men respekter menneskers rett til å være aktiv eller avholden. Ordenens prester, enten de er munker eller nonner, gifter seg om de ønsker det. I zen-buddhistisk tenkning og meditativ praksis går veien til erkjennelse av egen buddha-natur ikke gjennom et bestemt idèsystem, men et dedikert og systematisk arbeid for å forstå zen - oppmerksomt nærvær.  

Om du er mer eller mindre seksuell aktiv eller velger avholdenhet er du velkommen hos oss https://www.sotozen.no/bli-medlem

26. januar år 1200

På denne dagen markerer sotozen-templer verden over, zen-mester Eihei Dogens fødselsdag. Dogen (1200-1253) grunnla ordenen, men syntes det ikke var viktig at den hadde et navn. I dag gjør vi helst ting i motsatt rekkefølge. Starter vi en bedrift eller bevegelse har vi gjerne først registrert et navn, så kommer detaljene i virksomheten. Dogen var heller ingen alminnelig mann. Han mistet både mor og far, som begge var av aristokratisk byrd, før han ble åtte år gammel. Den unge Dogen kunne lese og skrive i en alder av fire, som niåring skrev han poesi. Som 13-åring ble han munk og studerte under noen av Japans fremste lærde. Mange vil sikkert mene mangt og meget om å skulle hedre forgangne patriarker eller matriarker, år etter år. Ikke alle behøver det! Vi får huske at buddhistiske munker og nonner har vært over middels engasjert i å skrive ting ned. Samtidig har studieplikten bidratt til at de også har lest en del av det som gjennom tidene er nedskrevet. Historiekunnskap er en god ting. I år skal det også markers at det er 70 år siden Sotozen-ordenen, på 700-årsdagen til minne om zen-mester Dogen, opprettet sin egen lovsangskole. Les mer her: Nettbutikk — DEN NORSKE SOTOZEN BUDDHISTORDEN https://www.sotozen.no/lovsang I 2017 publiserte vi boken «Zen-buddhistiske lovsanger» som bl.a. inneholder sangen: «Den høyt ærverdige zen-mester Dogens vei». Den benyttes naturlig nok på en dag som i dag. Av alle visdomsord som zen-mester Dogen etterlot seg, er mitt favorittsitat dette: «Dersom di ikke finner sannheten der du er, hvor skulle du ellers finne den?» Er du interessert i zen-mester Dogens råd og veiledning i zen og zazen? Da anbefaler vi vårt jubileumstilbud på boken; Form og formløshet. Form og formløshet JUBILEUMSTILBUD — DEN NORSKE SOTOZEN BUDDHISTORDEN

Besøk oss på: www.sotozen.no og gjerne bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Zen-mester Thich Nhat Hanh har gått bort.

Han var en vietnamesisk buddhistmunk og en av verdens mest innflytelsesrike Zen-mestere i vår tid. Hans budskap var oppmerksomhet, medfølelse og ikkevold. Han døde lørdag 21. januar i sitt hjem i Tu Hieu-tempelet i Hue, Vietnam. Han ble 95 år gammel. Thich Nhat Hanh var forfatter, poet, lærer og fredsaktivist, og ble forvist fra Vietnam etter å ha motarbeidet krigen på 1960-tallet. Han ble en sentral skikkelse i en bevegelse han kalte «engasjert buddhisme». Thich Nhat Hanh snakket flytende engelsk og fransk og var en stor innflytelse på vestlig buddhistisk praksis. Han tiltrakk seg mange elever etter hvert som han etablerte en rekke klostre rundt om i verden. Den opprinnelige plommelandsbyen, nær Bordeaux i det sørvestlige Frankrike, er det største av klostrene hans og besøkes av tusenvis av mennesker hvert år. På grunn av sykdom returnerte han i 2018 til Hue, i Vietnam, for å leve sine siste dager ved Tu Hieu-tempelet. Det var her han startet sin zen-praksis som tenåring.
Verden har blitt et bedre sted med den gamle mesteren. Takk for alt og hvil i fred. Ære være Shakyamuni Buddha.

20 år med dugnad

Det er mange som skal takkes for en flott og viktig dugnadsjobb disse årene. Det er få som Myånin, for hun har vært et trofast styremedlem og referent ved samtlige styremøter og årsmøter helt tilbake til 2002. Ikke bare har hun hatt styreverv, hun har også vært en del av ordenens lovsangkor siden det ble opprettet i 2015. Ikke nok med det, Myånin, som i sine yngre dager drev en profesjonell systue, var også med å starte sy-gruppen vår «Sømmelig». Det er ikke en ting hun ikke kan sy, og utallige zafu (meditasjonsputer) har det blitt gjennom årene. Den 71 år unge pensjonerte legesekretæren er alltid positiv og smilene.

I Dhammapada kap.14 Vers 194 sier Buddha;

«Lykke er at en Buddha er født. Lykke er Dharma – Den sanne læres ord. Lykken er et harmonisk fellesskap. Lykke er et handlekraftig fellesskap».
Buddha fortsetter i kap. 15 vers 204 og sier;
«Ingenting overgår god helse. Ingenting overgår tilfredsheten. Den trofaste er din beste følgesvenn. Nirvana er den største lykke».
La oss derfor gjøre som Myånin, arbeide for et harmonisk fellesskap, finne noe i livet som gjør oss tilfreds og ta vare på helsa og hverandre.
Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

På japansk TV

På slutten av 90-tallet fikk Sojiji klosteren henvendelse fra Japans rikskringkasting. De ønsket å lage en dokumentar om en nordmann som studerte ved dette tradisjonsrike klosteret. Det var mye styr rundt dette, både fordi henvendelsen kom fra HNK, og at opptaket skulle finne sted i en av Japans nasjonale helligdommer. Opptaket var for NHK World-Japan, som formidler japanske nyheter og kultur på engelsk, og som sendes både i og utenfor Japan. I tre dager ble jeg fotfulgt av en kvinnelig japansk journalist med amerikansk aksent og et filmteam. Det endte opp med et 2-3 minutters innslag. Noen år tidligere startet jeg prøvetiden. Et kloster er ikke et sted man bare detter inn i, men må vise at man har viljen, evnen og disiplinen som behøves. Blant de mange prøvelser var Shakyo, kopiering av buddhistiske tekster. Da jeg omsider barberte bort skjegget og avla munkeløftene, startet studier og praksis ved Sojiji kloster. Avgjørelsen om å bli buddhistprest skulle etter hvert bli enkelt, selv om studiene ikke alltid var det. I min oppvekst i Norge på 60 var det kun de kristne tradisjonene som hadde et presteskap. Kirkens første kvinnelige prest kom først i 1961, noe det også ble styr omkring. Like så at menn og kvinner av Humanetisk Forbund i sin tid fikk vigselsmyndighet. Under studietiden i Japan, tenkte jeg at mangfold og sameksistens er bra for lille Norge. For slik har det vært lenge i Japan. Kristendommen ble først brakt til Japan av jesuitten Francisco Xavier i 1549 og fikk raskt stor utbredelse. Den er riktignok fremdeles en minoritetsreligion, men har sin legitimitet i det japanske folket. Det er da helt naturlig at pendelen svinger begge veier. Buddhisme har slått rot i Norge. I 20 år har vi vært i tjeneste og besørget buddhistprester i landet. Den første var en kvinne, nonnen Anjun. At noen må lage styr over vår tilstedeværelse kommer selvsagt ikke som noen overraskelse, men «styret» har vært marginalt sammenlignet med den positive mottakelsen. Selv om vi stadig vokser kan vi betrygge de som lager styr, at vi vi ikke har mål om å utkonkurrere noen, eller bli en majoritetsreligion. Å komme på Norsk TV er heller ikke et mål, men at vi bidrar i et mangfold av kulturer, tradisjoner og religioner. 

Er du også opptatt av buddhisme og mangfold? Velkommen: https://www.sotozen.no/bli-medlem

En sky i tempelet

Vi starter jubileumsåret ved å fortsette presentasjonen av ting og tang i tempelet vårt. Den relativt tunge kobberplaten, som henger i et tau ut fra veggen, kalles Umpan 雲版. Direkte oversatt; Sky-plate. Som Tre-blokken vi har presentert tidligere slås også denne på med en trehammer slik Ååkann demonstrerer. En slik «Sky» finnes gjerne utenfor steder som meditasjonshallen, spisesalen og kjøkkenet. Den gir en klang som er ment å høres hvor enn man befinner seg i, eller på tempelområdet. Vi vet ikke riktig hvordan denne klinger, noe vi håper å finne ut av når den monteres i en passende eiendom vi er på utkikk etter. Denne typen signalinstrumenter startet sannsynligvis i kina hvor den uttales; yún bǎn. Man kan spørre seg hvorfor det fortsatt benyttes slike gamle signalinstrumenter når alle har klokke på armen? Faktum er at klokker, i likhet med smykker, legges bort når man studerer eller kommer til zen-praksis ved et kloster. Da er det viktig å bruke oppmerksomheten og gjenkjenne de forskjellige instrumentene og signalene.  Også i 2022 er det mulig å bli medlem hos oss: https://www.sotozen.no/bli-medlem Velkommen!

GODT NYTT ÅR!

Vårt språk er full av «munnhell» som betyr «heldige ord». Disse brukes flittig i dagene fremover. Det er hyggelig å ønske kjente og ukjente, hell og lykke i det nye året, uten at vi glemmer oss selv! For vi i Sotozen orden håper også på litt hell og lykke når organisasjonen i år markerer 20 år i Norge. Har vi hellet med oss blir det i nytt tempel.
Tanken om et kloster og et zen-buddhistisk felleskap i Norge startet i Japan tidlig på 90-tallet. Våren 2002 flyttet vi fra Yokohama til en 350 år gammel gård i Kristiansand.
I desember samme år ble den første munken ordinert på norsk jord, etter tradisjonen. I løpet av disse årene har 75 personer mottatt innvielse og fått et buddhistisk navn. Vi har ambulert i vigsler, velsignet barn og forrettet ved livets slutt. I dag har vi over 350 medlemmer spredt utover vårt lange land. Det er takket være alle dere at vi nå etter 20 år kan kjøpe en eiendom som vil bli et flott kloster vi kan samles i. Dette hadde heller ikke gått om vi ikke hadde styremedlemmer, som alle har jobbet dugnad. En påkrevd revisor har sørget for at regnskaper er ført i tråd med lovverk og etter ordenens vedtekter.
I 2005 etablerte vi Sotozen Stiftelsen hvis formål er etablering og drift av et zen-buddhist kloster, samt bidra til utdanning og videreutdanning av klostrets munker og nonner.
Vi hadde ingen tanker om å være en liten sekt, men et åpent og tjenestegjørende trossamfunn i Norge. Kollegiet (munker og nonner) har gjennom årene utarbeidet en tjenesteliturgi som har fått positiv omtale. Tilbakemeldinger gjennom 20 år sier oss at ordenens tjenester og vår zen-buddhistiske fellesskap er viktig. Det har vært til glede og inspirasjon i den daglige drift.
Året som gikk var, som året før, preget av koronatiltak og nedstenginger. Tiden har vi bl.a. brukt på å presentere ordenens, stiftelsens og kollegiets symboler i nye drakter. Langt viktigere enn meritter, medlemstall og organisasjons-kosmetikk, er liv og helse. Måtte 2022 leves i trygghet, toleranse og fredsommelighet.
Også i 2022 er det mulig å bli medlem hos oss: https://www.sotozen.no/bli-medlem Velkommen!

De siste dager i 2021

Etter smittevernregler om symptomfri, maske, avstand og begrenset kohort, ble Mariell i går 29. desember innviet og mottok et buddhistisk navn etter tradisjonen. Selv om Dharma-hjulet går litt langsommere i disse tider, er det bevegelse. Med det så ønsker vi alle en god og trygg nyttårsfeiring. Ta hensyn til naboer og dyr. Tusen takk for i år!

På denne tiden

På denne tiden, hvert eneste år får jeg spørsmål som; Kan buddhister feire jul? Kan buddhister gå i kirken? Kan buddhister spise ribbe? Listen er lang og forvirringen stor hos noen. Svaret er enkelt om de stiller seg spørsmålet; Tar du skade av det?
De aller fleste buddhister i Norge, som jeg kjenner, er ikke født og oppdratt i buddhistisk kultur. De har altså konvertert fra foreldrenes tradisjon. Det er heller ikke uvanlig at mann og kone tilhører ulike religioner eller livssyn. Jeg traff en gang en buddhistprest i Japan som snakket forbausende godt engelsk. Grunnen var at han var gift med en amerikansk kvinne, som i tillegg var troende katolikk. Dette tempelet drev også en barnehage hvor det ble undervist i både buddhisme og kristendom.
Men altså, Jul eller Jól er en lang tradisjon fra norrøn tid, hvor folk kom sammen til fest. Mye moro kombinert med konkurranser, mat, drikke og for å markere solsnu. Bortsett fra jólblot, mener eksperter den var ganske likt det vi gjør i 2021. At vi fremdeles kaller det Jul er vel som et under å betrakte.1000 år med kristendom har naturligvis satt sitt preg på hverdagen og kalenderen vår, og jeg kan nevne; skoleruta, ferieloven, arbeidstidsavtaler og skattefordelene i desember. Juletiden er nærmest hugget i stein, og enten vi vil eller ei, samles de fleste familier til jul, enten det er familietid, religiøs tid eller av eldgammel vane. Det er også mange som ikke har familie å være sammen med. Det kan gjøre denne tiden av året ekstra vanskelig, men heldigvis er det mange som stiller opp for å gjøre den trivelig. All ære til alle dere. Mindre ærefullt for de som har familie og roter det til.
Mange buddhister markerer Buddhas oppvåkning i stilledagene fra 1. til 8. desember. Det er tvilsomt at noen av disse blir offentlige fridager, men det lever vi godt med. Kanskje burde vi tenke på juletiden som en tid som forener og hvor grenser og stengsler tas bort, om ikke annet for en stakket stund. En tid for refleksjon rundt de historiske, kulturelle og ideologiske verdier vi deler.
I verdenserklæringen om menneskerettigheter, artikkel 1 heter det; «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd». For ingen er født religiøse, agnostikere eller tradisjonsbærere, det er noe vi velger å bli når vi blir store nok. Man blir selvsagt ikke en dårligere buddhist av å overvære en julegudstjeneste, spise ribbe, ta et glass vin eller glede noen med en gave. Å være en god buddhist er å være et godt menneske.
Da gjenstår å ønske dere alle en riktig god og fredfull jul. Å ta vare på seg selv og hverandre er en god buddhistisk verdi.  Alt vel!

Fra Japan til Norge i 2001

Mange år før jeg ble munk og gikk i kloster, tenkte jeg at den japanske Sotozen- tradisjonen ville vært fint å ha i mitt hjemland. Skulle den visjonen oppfylles var jeg nødt til å ta profesjonsstudiet og bli buddhistprest. Når det var bestemt, ble det drøftinger med en av klostrets lærere om problemstillingen for en framtidig avgangs-avhandling. En oppgave med relevans for et norsk publikum ble det oversettelses prosjektet «Oversettelse av ordenens liturgi til norsk». Det ble en langt større oppgave en antatt, men viser seg å være akkurat det vi har bruk for. Da tanken om å skulle returnere til Norge meldte seg, inviterte jeg min gode venn (i dag broder Dåshu) til et besøk. Første gang for å treffe min ordensfar, selveste abbeden ved Sojiji kloster, siden et besøk i Saiuji kloster. Vi ble enige om å søke Statsforvalteren om å registrere Den norske sotozen buddhistorden som et trossamfunn i Norge. Papirarbeid på begge sider, og en «broder» som personlig leverte søknaden på Fylkeshuset, førte til at ordenen ble registrert og godkjent. En manns visjon er nødvendig, men uten gode støttespillere blir det lite framgang. Buddha sa: «Alt starter med tanken». Så blir spørsmålet om hvordan dette kan realiseres, jeg skulle tross alt tilbake til hjembyen Kristiansand, selve bibelbeltes hovedstad. Noenlunde framsynte som vi var, broder Dåshu og jeg, kunne vi ikke etablere et trossamfunn og et tempel uten en rekke «dingser» som er vanlig å finne i et sotozen tempel. Broder Dåshu måtte igjen til Japan for vår storstilte «tiggertur» var godt planlagt. På en ukes tid hadde vi besøkt en hel rekke templer, hvor alle velvillig gav oss av brukte ting som sto på lager, eller donerte til splitter nye ting vi ville får bruk for. Da buddhismen kom til Japan fra Kina og Korea for ca. 1600 år siden, foregikk det på lignende vis. «Historien gjentar seg» heter det, og dette er gode historier vi kan ta med oss og lære av. Giverglede, gjenbruk og en god, nøktern og oppriktig visjon vil verden alltid ha bruk for. Er du interessert i Buddhas lære og zen-buddhistisk praksis er du hjertelig velkommen: https://www.sotozen.no/bli-medlem
Se flere bilder på FB!

Buddha-statuer, ute og i stuer

I Norge har Buddha-statuer i lang tid vært solgt og brukt som interiør. Folks motiv for å smykke hus og heim med religiøse ikoner er en privatsak. Personlig synes jeg at hode til Buddha satt på en metallpåle, ikke er det mest estetiske, men velger å se positivt på det. I blomsterbutikker selges buddhaer til å ha utendørs, i ulike størrelser. Hotellkongen Petter Stordalen skal visstnok ha en kjempebuddha i hagen. Japanskinspirerte hager har jo også vært populære i vår del av verden en stund. I Japan er det høyst uvanlig å finne en Buddha i private hager, mens i tempelhagene finnes de i alle størrelser og varianter. I de fleste japanske hjem finnes et hjemmealter hvor en Buddha har sin naturlige plass og er etter tradisjonen vigslet av en buddhistprest. Buddha har mange folk i arbeid, og kunsten å hugge statuer i stein eller tre, er en lang og aktet tradisjon i Japan. Disse kunstnerne kalles «仏師» Bu-shi eller direkte oversatt «Buddha-Spesialist». På et spørsmål om hva disse buddhaene, enten de er ute eller inne, gjør, er vel svaret; «ikke så mye». En dypt troende og religiøs buddhist vil kanskje tillegge statuene evner som å beskytte. Da sendes bud etter en buddhistprest som vigsler den. Ikonene kan selvsagt tilfredsstille behovet for estetikk om de er av den vakre slagen. Ellers må vi kunne si at ikoner er viktige dersom de minner oss på å søke vår egen buddha-natur. Og dersom ikonografien får oss til å reflektere og praktisere for et fredelig selv og en rausere verden, har den virkelig gjort jobben sin.
Med eller uten Buddha i hagen, velkommen til vårt fellesskap: https://www.sotozen.no/bli-medlem

Lysmesse – Buddhas oppvåkning

8. Desember markerer en av buddhismens store merkedager. Tradisjoner imellom har noe ulik praksis, men i Sotozen orden avsluttes stilledagene med lysmesse. Også i år er det begrenset hvor mange som kan delta her i vårt lille tempel, og under rådende smitteverntiltak blir det bare undertegnede. Vi skal nå lære oss kunsten å streame for å få en enda større fellesskapsfølelse med våre 350 medlemmer spredt utover vårt lille land. Denne gang blir jeg alene, som for de fleste andre som ikke bor i Kristiansand og omegn. Vi trenger saktens ikke noe storslått zen-kloster for å ære den unge prinsen som fant en vei ut av undring og usikkerhet knyttet til hvem vi er og hva vi skal bruke dette livet til. At prins Siddharta var født privilegert og bemidlet tok ikke fra ham fornemmelsen av at han skulle bruke sitt liv andre steder enn på en fremtidig kongetrone.   

Godt for menneskeheten vil mange tenke, andre har mindre eller ingen interesse av en manns liv, levne og budskap, snart 600 år fvt. Jeg skulle gjerne ha lært om Buddha da jeg var barn, men ikke hadde jeg steder å gå eller mennesker å spørre. Da jeg var 9 år gammel, sommeren 1969, besluttet staten at forbudet mot å ha møter i andre trosretninger enn den kristne skulle opphørte. I dag er det pensum i skolen. Pensum til tross, det er ikke enkelt å forstå hva den 35 år gamle prinsen hadde erkjent der han satt ved foten av Bodhitreet i Magadha. Etter oppvåkningen gikk han mot Rådyrparken i Isipatana mens han undret seg på om noen virkelig ville forstå hva oppvåkning innebærer. Inne i parken møtte han fem av hans tidligere askese-venner. De unnlot å vise ham respekt bestemte seg for å behandle han som en som en frafallen og ikke-rett praktiserende. Da Buddha kom nærmere forstod de at noe hadde hendt og lyttet til ham og læren han kalte Dharma. Da de hadde lyttet til ham, bøyde de sitt hode og Kondanna, Vappa,Bhaddiya, Mahanama og Assaji ble de aller første munker. Fra dette møte og Buddhas tale (Talen i Benares) startet det buddhistiske ordenslivet. Siden ble klostre bygget til ære for Buddha og munkene. Nonnene med Buddhas tante i spissen fulgte etter. Buddha fortsatte undervisning i læren og i meditasjon til sin død 80 år gammel. For oss som studerer Buddhas lære er det naturlig, ikke bare å ære, men å minnes ham. I kveld ofret jeg røkelse, te og søtt vann og søte saker (en liten sjokoladebit). En tekst og lovsangen «O hellig er din visdoms lys» ble også fremført. Måtte kommende år bli godt for alle levende slik at vi kan møtes til glede og meditasjon.   
Til alle interesserte, velkommen til vårt fellesskap: https://www.sotozen.no/bli-medlem
Du kan se flere bilder på vår FB-side.

Vi lukker døren for sikkerhets skyld!

Leger peker på at selv om Norge har en høy grad av vaksinerte, så ser ikke det til å stoppe den nye varianten. Vi leser at antall innlagte som trenger intensivbehandling er høyere enn før og ser ut til å øke. Flere leger mener man nå må tenke forebyggende og sier at julebord er uforståelige. Denne sykdommen smitter gjennom lufta. Innendørs i lokaler med dårlig ventilasjon og dårlig inneklima, øker smittefaren betraktelig, understreker overlege Mads Gilbert. Tempelet vårt er lite, vi sitter vanligvis tett og rommet har ingen ventilasjon. Vi kommer sterkere tilbake, men leting etter en passende eiendom vi kan kjøpe, fortsetter som før. Ønsker dere alle gode og trygge førjulsdager!

Stilledagene i desember

Vi er nå inne i stilledagene fra 1. til 8. desember. «Stille» betyr ikke at vi ikke snakker, men at roen senker seg. Stilledags-retreatene i et japansk sotozen-kloster er kanskje «stillere» enn ellers, men det er intense dager hvor vi munker og nonner skal gjøre oss særlige refleksjoner, frem mot Siddharta Gotamas oppvåkning den 8. desember. Det er også noen legfolk som deltar på disse retreatene, skjønt et visst praksis-grunnlag er å anbefale. Ser vi bort fra de rent fysiske utfordringene ved mye sitting (zazen) er noe av hensikten å følge den kommende Buddhas strevsomme dager frem mot oppvåkning. Det kan være at vi legger ting bak oss og retter oppmerksomheten på her-og-nå. I et kloster holdes naturligvis Dharma-prat (foredrag) om dagene før, og natten da Buddha «så lyset» og fikk innsikt i hvem han er og hvordan den verden vi lever i henger sammen. Jeg nevnte Buddhas strevsomme dager. Leser vi noen av lignelsene knyttet til denne perioden, er det ingen tvil om at å skulle nå «Nirvana», det Buddha beskriver som (En tilstand av uforlignelig og fullkommen innsikt og visdom), kan vi tenke oss at krever det en innsats. Samtidig sier Buddha at vi alle er opplyste, men at ting vi skaper oss i vår egen bevissthet forvirrer oss og dermed forhindrer oss i å føle oss særlig opplyste. Da skal vi kanskje ikke overanstrenge oss heller!? Hvor er den såkalte «middelveien» Buddha snakker om? Kanskje det er viktigere å søke nettopp middelveien ved ikke å hengi seg til radikal eller ekstrem praksis? Å besøke templer eller klostre for å lytte til kunnskapsrike buddhologer er ikke en mulighet alle har. Men det finnes også oversettelser på Norsk. I boken «50 fortellinger om Buddha» kan vi bl.a. lese, slik det er oss fortalt, om tiden da Siddharta besluttet å forlate sitt liv som prins, til selve øyeblikket han våknet og ordinasjonen av de fem første munkene. I boken finner du også lignelsen hvor Buddha taler for første gang (Talen i Bernares). På fem små sider gjør han gjør rede for hans erkjennelse eller visdom, og som danner grunnlaget for læren «Dharma». Dette er en sentral del av det som i dag kalles «Buddhisme». Buddhisme som begrep innbefatter ulike buddhistiske kulturers egenart, men også «Dharma» Buddhas lære. Det er denne tilslutningen til en «lære» som gjør oss til «buddhister». Om du er troende eller skeptisk, mer eller mindre praktiserende, er du fri til å skape dine egne «stille stunder». Meditere litt, lese litt eller reflektere litt. Fra vårt tempel ønsker dere alle fine dager!

Skulle du tenke å støtte vårt arbeid er du hjertelig velkommen: https://www.sotozen.no/bli-medlem